Sylvester

På denne bloggen skal jeg publisere utdrag og personlige meninger om Tom Egelands 'Sirkelens ende'. Boken ble for første gang gitt ut i 2001 av Aschehoug forlag, og den ble omtalt av Aftenposten som Den Norske da Vinci-koden. 

For bokens Wikipediaartikkel trykk her.

Konflikt

Under en utgraving ved Værne kloster finner Bjørn Beltø og resten av arkeologlaget et 2000 år gammelt gullskrin. For folk flest kan det virke som et ordinært skrin og et uviktig funn. Beltø derimot skjønner fort at det dreier seg om mye mer enn bare et skrin. Det er nemlig skrinets innhold som er vesentlig. Mens skrinet fortsatt er i Beltøs besittelse blir det gjort innbrudd i leiligheten hans, og han knyttet det direkte opp mot skrinet. Sammen med sin gamle lærer, professor Grethe Lid Wøien, kommer han opp med en teori. En teori som omhandler Jesus, Maria Magdalena, evangelistene og mange flere. De stiller spørsmål ved Jesu' guddommelighet og de konkluderer med at Jesus fikk barn. 

Skrinets innhold tenkes å være "Q", et eldgammelt, gresk dokument. "Q" består av Jesu' lære i sitatform. Manuskriptet skal ha vært evangelistenes hovedkilde (Derav navnet Q, fra det tyske ordet quelle, som betyr kilde). Det kan med andre ord endre religionshistorien, noe som gjør skrinets innhold svært attraktivt. Vi lærer tidlig at Beltøs avdøde far samt hans gamle studievenner har vært innblandet, og at de på nittitallet gjorde en oppdagelse av stor betydning. Beltø kommer også inn på tanken om at farens død kanskje ikke var en ulykke, men at den hadde noe med oppdagelsen å gjøre. 

Beltø møter mange motstandere, og ukjente krefter prøver intenst å få fatt i skrinet. Han blir også tvunget til å dra til England for å oppsøke en mann med navn Michael MacMullin, styreformann i Society of International Sciences. Jakten på sannheten driver han også til the Schimmer Institute, langt ute i ørkenen i Egypt. 

Hvor langt er Beltø villig til å gå, og vil han virkelig vite sannheten?

Bjørn Beltø

Bjørn Beltø er bokas protagonist. Han bor for tiden alene i en høyblokk i Oslo, og han er arkeolog av yrke. Vi møter han i forbindelse med en utgraving ved Værne kloster. Beltø er en vegetarianer i midten av førtiårene, han har piggsveis og han er albino. Beltø lever et forholdsvis kjedelig liv; han jobber hovedsaklig på et kontor i Oslo, og blir i ny og ned kalt ut til en og annen utgraving. 

Under oppveksten tilegnet Beltø seg kallenavnet Isbjørn. Dette kan selvfølgelig ha vært på grunn av at han heter Bjørn, men selv har han konkludert med at grunnen må være hudfargen hans. Bjørn har blitt mobbet og plaget hele livet, og som en følge av dette har han i perioder slitt mentalt. 

Selv mener han at han ikke fulgte i sin fars fotspor, men at han gikk sin egen vei: "At jeg ble arkeolog, som ham? En tilfeldighet. En dragning mot den tolkende vitenskap, et fag tilpasset mitt spørrende og innandvendte lynne". 

Bjørn Beltø er det vi kan kalle en rund karakter, han har flere sider ved seg. Han fremstilles som en kjedelig og kald arkeolog, men vi møter han også som en flørtende og leken ungkar. Han er det vi kaller dynamisk, det vil si at han forandrer seg i boken. Hans egen mor antok lenge at han var homofil: "Så spurte mamma om jeg var homofil. Hun må ha grunnet på det lenge. For mamma er albinismen usynlig. Jeg tror aldri hun innså hvilket sosialt handikap det er for en rødøyd albino å konkurrere med brunbarkede gutter med blå øyne og kornblondt hår om pikenes gunst". Litt senere i boken treffer han Diane, og de forelsker seg i hverandre. 

Beltø er også en karakter mange kan kjenne seg igjen i. Han kan til tider være usikker og sjenert, men han er også nysgjerrig, lojal og pliktoppfyllende. Til tross for hans nevrotiske egenskaper er han en likelig karakter, og man får lett sympati for ham. 

Michael MacMullin

Michael MacMullin er nok bokens mest mystiske person. Professor Grethe Lid Wøien ber Beltø om å oppsøke ham, men dette viser seg å være svært vanskelig. Han drar til Society of International Sciences i London, men blir møtt med spørrende ansikt når han spør etter MacMullin. Første gang de møtes går MacMullin under aliaset Charles DeWitt. MacMullin prøver intenst å få tak i skrinet. Beltø, derimot, er ikke villig til å gi fra seg skrinet med mindre han får vite sannheten om hva det inneholder. MacMullin fôrer ham med 'falske sannheter' i håp om at han skal bite på. Beltø står på sitt og gir ikke fra seg skrinet. MacMullin beskriver Beltø som en 'hard negl'. 

MacMullin er en gammel britisk mann av skotsk-fransk opprinnelse. Han er nok i begynnelsen av åttiårene og han beskrives som en svært klok og kunnskapsrik mann. Vi skjønner tidlig at han ikke er som alle andre, og han har kontroll over enhver situasjon. Han er en høyt respektert mann med stor integritet. "Jeg vil ikke tro på MacMullins konspirasjoner. Det blir for stort for meg. For uvirkelig. [...] Jeg vet ikke om MacMullin lyver. Jeg vet ikke om han selv tror han snakker sant. Eller om han virkelig gjør det". MacMullin gjør alt han kan for å forvirre Beltø. Vi lærer at han vokter en hemmelighet - han vokter noe som har vært hemmelig for omverdenen i 2000 år. Ikke rart han er en smule mystisk!

MacMullin er en dynamisk og rund karakter. Han viser stadig nye sider ved seg selv, og mot slutten av boken blir han samarbeidsvillig og hjelpsom. Han skjønner at Beltø ikke lar seg knekke og at den eneste muligheten han ha, er å fortelle sannheten.

Trygve Arnetzen

Professor Trygve Arnetzen er Bjørns sjef, hans avdøde fars bestevenn og hans stefar. Vi får tidlig inntrykket av at de ikke kommer særlig godt over ens. Bjørn har aldri sett på Arnetzen som en far, bare som 'mammas kjæreste'.

Arnetzen blir fremstilt som 'en av de slemme gutta'. Tidlig i historien overhører Beltø en samtale mellom Arnetzen og Llyleworth hvor de snakker om å smugle gullskrinet ut av landet. Fra og med dette øyeblikket begynner Beltø å jobbe mot professoren. 

Allerede som barn mislikte Bjørn professoren. Selv mens faren fortsatt levde merket Bjørn at det var noe imellom Arnetzen og moren: "Mammas stemme, gjennom teltduken. 'Din tøysekopp!' Jeg rykket til. Rundt meg var skogen stille. Jeg var en ånd som svevet usynlig, uhørlig, rundt teltet. Stemmen hennes var ikke slik jeg kjente den. Det var kommet noe fremmed over den. Noe vemmelig. Som ikke var ment for mine ører. [...] 'Du. ikke nå'. Ertende latter.' 

Bjørn har lenge beskyldt Trygve for farens dødsfall. Arnetzen og faren drev med fjellklatring og professoren skulle sikre faren. "Jeg satt på en stubbe og spikket på en seljefløyte da pappa falt. Jeg var ikke så langt unna. Da jeg stormet gjennom buskaset, håpet jeg med hele mitt hjerte at det var Trygve som hadde skreket. Men innerst inne visste jeg at det var pappa. [...] Et rop: 'Bjørn! Gå! Gå!! Gå din vei!' Fjellets loddrette linje. Tauet som kveiler seg i ura. Mammas hyl. Blodet. Haugen med klær ved foten av fjellveggen. Ikke klær. Pappa. Trestammen mot ryggen min. Barken som skraper meg opp i nakken mens jeg synker sammen". 

Graham Llyleworth

" 'Opp fra jordens mørke muld strømmer fortidens stumme budskap'. Hørt maken? Professor Llyleworth er en av verdens fremste arkeologer. Man han er litt for glad i lyrikk. En må bare bære over med hans feilskjær". Slik beskrives Graham Llyleworth på bokens første side. Han kjører en Jaguar XJ6, og han er ikke typen du vil ha som fiende. Allikevel kritiserer Bjørn Beltø fremgangsmåten hans når de finner skrinet. Llyleworth trosser Beltøs krav om at de skal følge protokollen, og han stikker av med skrinet. Beltø overhører en av Llyleworths telefonsamtaler hvor han skryter av funnet av skrinet, og han forklarer at de skal gjemme det inntil videre. 

Llyleworth er britisk og han er rundt sytti år gammel. Som tidligere nevnt ansees han å være den fremste arkeologen i verden, han har skrevet flere bøker og han er en høyt respektert person. Vi får inntrykk av at han har en stiv personlighet: " 'Akkurat som 007' sier Llyleworth uttrykksløst. Det er første gang jeg hører ham spøke. Selv MacMullin og Loland ser forbauset på ham. Han sender ut en røykring". Llyleworth beholder den stive, litt overlegene personligheten gjennom hele boken, og vi kan si at han er en statisk karakter. I begynnelsen av boken fremstilles han som en av Beltøs fiender, men senere skjønner vi at han i bunn og grunn ikke ønsker Beltø noe vondt - han vil bare få tak i skrinet. Graham er en flat karakter, det vil si at vi ikke ser så mange ulike sider at ham. 

Bipersoner

Mor: 

Beltøs mor er en viktig biperson. Selv om hun ikke er direkte innblandet i jakten på skrinet, er hun likevel, som mor, involvert i Beltøs liv. Forholdet hennes til sønnen er også en vesentlig del av historien. "Da jeg var barn og noen kalte meg blekansikt eller kastet en murstein i hodet på meg, var det mamma jeg søkte tilflukt hos. [...] Det ville vært urettferdig av meg å påstå at mamma har forsøkt å glemme meg eller fortrenge meg. Men hennes kjærlighet er erstattet av en fjern, omtenksom omsorg. Hun får meg til å føle meg som en kjær slektning på ferie i gamlelandet". Av dette skjønner vi at de har hatt et veldig godt forhold, men at det en gang i tiden ble dårligere. De står ikke hverandre like nære som de gjorde før. 

Moren sliter med et alkoholmisbruk, noe som skyldes mannens dødsfall. Beltø nevner at det ikke er uvanlig at han møter henne beruset på Gin og Valium. Dette fører til at Beltø gradvis mister tilliten til moren, og de glir lenger og lenger fra hverandre. Vi får ikke så mange beskrivelser av henne, og hun er en statisk karakter.

Far:

Beltøs far er død gjennom hele bokens historie. Vi møter han kun i tilbakeblikk, og det er lite direkte beskrivelser av ham. Beltø sier at han hadde et godt forhold til faren, men at han var svært mystisk og innadvent. Beltø innrømmer at han strengt tatt ikke husker mye av faren, det eneste han husker med sikkerhet er at han satt mye foran skrivebordet for seg selv og arbeidet. 

Faren døde i midten av tredveårene mens familien var på telttur. Dødsfallet skjedde under mystiske omstendigheter, og Beltø er overbevisst om at det ikke var en ulykke. Selv om faren ble beskrevet som en glad og munter person, virket han deprimert mot slutten av livet sitt. En egentlig hyggelig og imøtekommende person ble stille og trist. Vi kan si at han er en dynamisk og flat karakter. 

Diane:

Når Beltø er i London møter han og forelsker seg i en kvinne. Kvinnen heter Diane og han faller pladask for henne. "Diane sitter bak skranken og myser mot en dataskjerm med grønn skrift. Hun er så søt når hun myser. Hun er søt når hun ikke myser også". Først tror han at forholdet etter hvert vil dabbe av, men han skjønner fort at dette er en kvinne han vil dele livet sitt sammen med.

Diane beskrives som meget søt, blond, snill og en smule rebelsk. Hun forklarer at hvis faren hennes ba henne om å gjøre én ting, gjorde hun det stikk motsatte. Hun er nok i starten av tredveårene. Beltøs følelser er gjensidige og hun beskriver forholdet deres som ekte. Diane blir til og med Beltø tilbake til Norge på ferie. Derfor kommer det som et stort sjokk på ham når hun sier at de ikke kan være sammen lenger, og at det ikke vil fungere. Diane gjør ting Beltø kanskje aldri vil tilgi henne for. 

Beltø lærer aldri Dianes etternavn, noe som kanskje kan virke litt rart. Hun er en person som definitivt viser nye sider ved seg selv gjennom boken, og hun forandrer seg i svært høy grad. Vi kan derfor si at hun er en dynamisk og rund karakter. Diane er nok den viktigste av bipersonene i boken. 

Antagonister:

"[...] Jeg føler meg omringet av fiender som flirer hånlig av meg. Blant dem ser jeg professor Arnetzen og mamma, MacMullin og Llyleworth. Sigurd Loland og pappa. De hvisker, antyder, gliser". 

Dette drømmer Beltø ganske tidlig i boken. Personene han drømmer om fremstår som bokens antagonister. Videre utover i boken forstår vi at de ikke ønsker Beltø noe vondt, de jobber bare mot ham for å få tak i skrinet. 

Bokens forfatter Tom Egeland sa selv at Sirkelens Ende er en kriminalroman uten en forbrytelse. "I beste fall er handlingene et brudd på kulturminneloven", legger han til. Dette beskriver boken godt, da det faktisk ikke blir begått kriminelle handlinger i den.