Professor Trygve Arnetzen er Bjørns sjef, hans avdøde fars bestevenn og hans stefar. Vi får tidlig inntrykket av at de ikke kommer særlig godt over ens. Bjørn har aldri sett på Arnetzen som en far, bare som 'mammas kjæreste'.
Arnetzen blir fremstilt som 'en av de slemme gutta'. Tidlig i historien overhører Beltø en samtale mellom Arnetzen og Llyleworth hvor de snakker om å smugle gullskrinet ut av landet. Fra og med dette øyeblikket begynner Beltø å jobbe mot professoren.
Allerede som barn mislikte Bjørn professoren. Selv mens faren fortsatt levde merket Bjørn at det var noe imellom Arnetzen og moren: "Mammas stemme, gjennom teltduken. 'Din tøysekopp!' Jeg rykket til. Rundt meg var skogen stille. Jeg var en ånd som svevet usynlig, uhørlig, rundt teltet. Stemmen hennes var ikke slik jeg kjente den. Det var kommet noe fremmed over den. Noe vemmelig. Som ikke var ment for mine ører. [...] 'Du. ikke nå'. Ertende latter.'
Bjørn har lenge beskyldt Trygve for farens dødsfall. Arnetzen og faren drev med fjellklatring og professoren skulle sikre faren. "Jeg satt på en stubbe og spikket på en seljefløyte da pappa falt. Jeg var ikke så langt unna. Da jeg stormet gjennom buskaset, håpet jeg med hele mitt hjerte at det var Trygve som hadde skreket. Men innerst inne visste jeg at det var pappa. [...] Et rop: 'Bjørn! Gå! Gå!! Gå din vei!' Fjellets loddrette linje. Tauet som kveiler seg i ura. Mammas hyl. Blodet. Haugen med klær ved foten av fjellveggen. Ikke klær. Pappa. Trestammen mot ryggen min. Barken som skraper meg opp i nakken mens jeg synker sammen".
"Under en utgravning i Østfold kommer en gruppe norske og internasjonale arkeologer over et relikvieskrin av gull. Det to tusen år gamle skrinet inneholder en hemmelighet som vil endre verdenshistorien. En hemmelighet som mektige krefter vil gå langt for å sikre seg. Men de forregner seg. De overser Bjørn Beltø - arkeolog, albino nevrotiker og bokens underfundige jeg-person".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar