Virkemidler

Boken har en personal fremstilling, det vil si at fortelleren er jeg-personen (Bjørn Beltø). Fortellerens synsvinkel er begrenset - vi får kun vite det som jeg-personen ser, tenker og føler. Som førstepersonsfortelling er forfatteren selv en del av handlingen. 

Selv om hele handlingen er et langt tilbakeblikk, er boken hovedsaklig skrevet i kronologisk rekkefølge. Vi får inntrykk av hva som kommer til å skje, noe som gir oss forventninger om hendelsesforløpet. Handlingen foregår hovedsaklig i Beltøs voksne liv, men vi ser også deler av barndommen hans. 

Det er flere parallelle historier, og dette er et effektivt virkemiddel. Mot slutten av kapitlene, når den ene historien nærmer seg et høydepunkt eller et klimaks, fortsetter det neste kapittelet med en ny historie. Dette er med på å holde spenningen oppe.

Bruken av metaforer er også et effektivt virkemiddel. Metaforen det legges mest vekt på, er bokens tittel, Sirkelens ende. 
I boken møter vi ulike teorier om verdenshistorien og universet. Det spekuleres i at historien ikke har en begynnelse eller slutt. Sirkler har jo ikke noen begynnelse eller ende, men i boken brukes tittelen om slutten på skrinets 2000 år lange historie. 

Livet er en sirkel - livets begynnelse og slutt lenkes sammen i ett punkt. Vi ser forskjellen på de kristnes tankegang og mayaenes tankegang; for de kristne er tiden en rett linje med retning mot dommedag mens mayaene derimot ser på tiden som en gjentakelse.