Bjørn Beltø

Bjørn Beltø er bokas protagonist. Han bor for tiden alene i en høyblokk i Oslo, og han er arkeolog av yrke. Vi møter han i forbindelse med en utgraving ved Værne kloster. Beltø er en vegetarianer i midten av førtiårene, han har piggsveis og han er albino. Beltø lever et forholdsvis kjedelig liv; han jobber hovedsaklig på et kontor i Oslo, og blir i ny og ned kalt ut til en og annen utgraving. 

Under oppveksten tilegnet Beltø seg kallenavnet Isbjørn. Dette kan selvfølgelig ha vært på grunn av at han heter Bjørn, men selv har han konkludert med at grunnen må være hudfargen hans. Bjørn har blitt mobbet og plaget hele livet, og som en følge av dette har han i perioder slitt mentalt. 

Selv mener han at han ikke fulgte i sin fars fotspor, men at han gikk sin egen vei: "At jeg ble arkeolog, som ham? En tilfeldighet. En dragning mot den tolkende vitenskap, et fag tilpasset mitt spørrende og innandvendte lynne". 

Bjørn Beltø er det vi kan kalle en rund karakter, han har flere sider ved seg. Han fremstilles som en kjedelig og kald arkeolog, men vi møter han også som en flørtende og leken ungkar. Han er det vi kaller dynamisk, det vil si at han forandrer seg i boken. Hans egen mor antok lenge at han var homofil: "Så spurte mamma om jeg var homofil. Hun må ha grunnet på det lenge. For mamma er albinismen usynlig. Jeg tror aldri hun innså hvilket sosialt handikap det er for en rødøyd albino å konkurrere med brunbarkede gutter med blå øyne og kornblondt hår om pikenes gunst". Litt senere i boken treffer han Diane, og de forelsker seg i hverandre. 

Beltø er også en karakter mange kan kjenne seg igjen i. Han kan til tider være usikker og sjenert, men han er også nysgjerrig, lojal og pliktoppfyllende. Til tross for hans nevrotiske egenskaper er han en likelig karakter, og man får lett sympati for ham.